Tankedryss

26. sep.

2 min lesing

Litt tankedryss på denne dag..

"å stå ved enden av verdenskartet"

slik er livet noen ganger, jeg tror de fleste mennesker har kjent på at man står står ved et vippepunkt i livet, et sted der det neste valget du tar vet du vil skape en ny virkelighet - og ingenting blir det samme igjen.

Så er det jo slik at ingenting livet forblir egentlig det samme, det er alltid endring. Noen ganger er det mikroskopiske, ubevisste endringer som vi egentlig ikke helt forstår skjer, som vi går på autopilot - og veldig ofte gjør vi jo nettopp det.

Tilbake til enden av av verdenskartet. Det er der min sårbarhet åpner opp og slipper til, og siden jeg er glad i bevegelse innover så vipper jeg fremover på tærne ved enden av kartet rett som det er. Det er ingen svakhet - denne sårbarheten, heller en kreativ kraft som stillferdig får tilgang til meg, - i meg.

Tidligere var jeg en "svamp" for stemninger, tok alt inn, kompensere.. Det å klare å "skjerme" meg har vært, og er fortsatt en øvelse. Hvorfor jeg er slik, har sin historie - alt har sin historie uten at jeg skal gå videre inn på det, og det er egentlig uvesentlig for vi er alle bærere av våre erfaringer i livet.

Det er hvordan vi velger, - jeg velger å bruke min historie som min kropp og mitt sinn bærer, som videre gir ringvirkninger innover - og utover.

Vimsehagen 🤎

Det er når vi tror vi har forstått, at det kreative rommet i oss - kan lukke seg tror jeg. Når vi står ved vippepunkt og vipper bakover igjen - istedenfor fremover, og utvider verdenskartet .. så lukker vi oss for potensiale som ligger der fremme.

Jeg tenker på "Vimsehagen" på Ingatun, hvordan jeg startet med planker, skruer, duk og jord - og så kom frø...og sol og regn og blomstring.. og vi vippet fremover og fremover - Vimsehagen og meg.

Det har vokst frem et "lite Stort liv" i Vimsehagen. Hun gir meg næring og fører oppmerksomheten min til et stille sted på innsiden av meg.